Henrietta Moraes Håndmalt oljereproduksjon

Tidlig liv, familie og oppvekst

Francis Bacon ble født den 28. oktober 1909 i Dublin, Irland. Han vokste opp i et hus på den irske landsbygda, som sønn av en veddeløpshest-trener. Barndommen hans var preget av fysisk kamp; han led av alvorlig astma, en tilstand som ofte gjorde selve det å puste til en tung og krevende oppgave. Han opplevde også en dyp følelse av innesperring i sine yngre år, og han mintes hvordan han ble stengt inne i mørke skap av en hushjelp i lange perioder. Denne følelsen av kvelning, kombinert med frykten for familiemedlemmer som måtte skjule seg i låste rom under den irske revolusjonsperioden, satte dype og varige spor i hans formative år.

Utdannelsen hans var i stor grad privat, med undervisning av hjemmetilpassede lærere fremfor i et tradisjonelt klasserom. Denne ukonvensjonelle oppveksten innebar at han aldri fulgte den vanlige veien gjennom et kunstskole-lærlingløp. Da han fylte seksten, drev ungdommelig rastløshet ham til å forlate hjemmet på den irske landsbygda for å søke lykken i London. Han ankom storbyen i en alder av sytten, og overlevde på midler fra sin mor mens han navigerte gjennom det urbane livets mange kompleksiteter.

Livet i London, Berlin og Paris

Mot slutten av 1920-tallet var Bacon en mann i konstant bevegelse. Han drev gjennom gatene i London, Berlin og Paris, og levde et liv som ofte var like urolig som byene han oppholdt seg i. Han slo seg ned i London i 1928, midt i hjertet av byens bohemske miljø. Dette var en tid preget av vandring og overlevelse, en periode farget av en rastløs energi mens han beveget seg mellom disse europeiske knutepunktene. Han levde på økonomisk støtte fra sin mor og tok på seg ulike småjobber for å få endene til å møtes.

I disse årene var hans profesjonelle liv knyttet til interiørdesign og dekorasjon. Han tilbrakte mye av sin tid med å arbeide med teksturer og former, hvor han skapte strukturerte objekter for andres hjem. Men et avgjørende vendepunkt inntraff under en reise til Paris på slutten av 1920-tallet. Han besøkte en utstilling med Picassos verker, og synet av dem endret retningen hans fullstendig. Måten Picasso håndterte den menneskelige formen på – ved å behandle den som noe organisk og benaktig – tilbød ham en helt ny måte å se verden på. Han bestemte seg for å forlate designyrket for å forfølge maleriet, et valg som skulle komme til å definere resten av hans liv.

Interiørdesign og den tidlige karrieren

Før verden lærte å kjenne ham som maler, tilbrakte Bacon sine tidlige yrkesår som interiørdesigner og dekoratør. Dette var en praktisk og strukturert periode i livet hans, som sto i skarp kontrast til de turbulente årene han tilbrakte på vandring gjennom London, Berlin og Paris. Han fulgte ikke den tradisjonelle stien til en kunstner; han unngikk både kunstskole og formelle læretider fullstendig. I stedet var han en selvlært mann som tilegnet seg kunnskap gjennom direkte observasjon og det håndfaste arbeidet med å forme fysiske rom.

Hans arbeid innen design var på ingen måte ubetydelig. Han bidro til tidens estetikk ved å skape Royal Wilton-tepper prydet med abstrakte motiver. Hans blikk for form strakte seg til en rekke husholdningsartikler og møbler, inkludert puffer i kalveskinn, cocktailhyller og romskillevegger. Han designet også stoler, hvor han ofte benyttet rørstål og glass for å skape silhuetter som føltes moderne og geometriske. Disse tidlige årene ga ham en dyp forståelse for struktur og måten objekter okkuperer et rom på.

Denne bakgrunnen innen dekorasjon satte dype spor i hans senere tilnærming til lerretet. De geometriske formene og de arkitektoniske rammene han en gang konstruerte for levde rom, transformerte seg etter hvert til de gjennomsiktige buret og de romlige strukturene som skulle definere hans malerier. Han beveget seg fra å designe de fysiske miljøene mennesker bebodde, til å skape de psykologiske rommene som fanget hans motiver. Selv etter at han forlot designyrket til fordel for penselen, forble følelsen av konstruksjon en essensiell del av hans kunstneriske vesen.

Teknikk og kunstnerisk stil

Francis Bacon sin tilnærming til lerretet var både fysisk og direkte. Han arbeidet med oljemaling og store pensler, og påførte fargen på en måte som føltes tung og umiddelbar. Fargebruken hans var ofte preget av utsmurte, voldsomme strøk, ment for å rive bort enhver følelse av dekorativ komfort. Gjennom denne metoden skapte han figurative bilder som uttrykte en dyp følelse av isolasjon, brutalitet og terror. Han etterstrebte ikke den polerte finishen i det tradisjonelle portrettmaleriet, men foretrakk i stedet å fange den rå fornemmelsen av å være levende og sårbar.

For å organisere disse intense emosjonene benyttet han ofte et spesifikt strukturelt virkemiddel. Han tok i bruk et kubisk, arkitektonisk rammeverk kjent som en romramme. Disse geometriske konstruksjonene fungerte som gjennomsiktige bur som fanget motivene hans i et definert, og ofte klaustrofobisk, rom. Ved å plassere figurer inne i disse rigide strukturene, var han i stand til å fortette bildet og tvinge betrakteren til å konfrontere subjektets isolasjon. Denne teknikken hjalp ham med å bevege seg bort fra enkel historiefortelling, og rettet i stedet søkelyset mot den viscerale kraften i den menneskelige form.

Han fant også en måte å bruke tradisjonell religiøs symbolikk på, uten å bære med seg troens tyngde. Han utnyttet konseptet om korsfestelsen som en armatur – en strukturell støtte som han kunne henge spesifikke sansefornemmelser av lidelse på. Dette gjorde det mulig for ham å utforske menneskets tilstand gjennom et filter av fysisk og psykisk smerte. Verkene hans støttet seg ofte på disse skjelettaktige rammeverkene for å bære vekten av hans forvrengte og forvridde figurer.

• Three Studies for Figures at the Base of a Crucifixion (1944)
• Study for a Portrait (1952)

Viktige verk og sentrale temaer

Bacons kunst fremstod ofte som en måte å bearbeide den tunge og urolige atmosfæren i midten av det tyvende århundre på. I 1945 stilte han ut Tre studier for figurer ved korsfestelsens fot, et verk som var med på å etablere hans rykte som en av sin tids mest kraftfulle kunstnere. Han benyttet ikke korsfestelsen som et religiøst motiv for hengivenhet, men snarere som et strukturelt rammeverk – en arkitektonisk støtte for å henge opp sanselige inntrykk av lidelse. Han var besatt av hvordan den menneskelige formen kunne forvrenges for å uttrykke eksistensens rå virkelighet, og han hentet ofte inspirasjon fra bevegelsesstudiene til Eadweard Muybridge for å forstå hvordan kroppen beveger seg og går i oppløsning.

Hans fascinasjon for skriket ble et gjennomgående element i hans visuelle språk. Han fant en helt særegen form for terror i det skrikende ansiktet i Sergei Eisensteins film Panserkrysseren Potemkin, og han overførte denne viscerale reaksjonen til lerretet. Dette nådde et klimaks i hans serie med verk kjent som De skrikende pavene, skapt mellom 1949 og midten av 1950-tallet. I disse maleriene tok han den verdigheten og autoriteten som finnes i Velázquez' Portrett av pave Innocent X, og rev den bort, slik at den pavelige skikkelsen ble forvandlet til et marerittaktig gjenferd av hysterisk terror.

• Tre studier for figurer ved korsfestelsens fot (1944)
• De skrikende pavene (1949–midten av 1950-tallet)